1. Vikingtiden: Vikingtiden varte fra 793 til 1066. Disse relativt presise datoene er knyttet til visse hendelser som historikere mener markerer begynnelsen og slutten på vikingtiden: plyndringen av klosteret Lindisfarne i Nord-England i 793 og slaget ved Hastings i 1066 i Sør-England.
2. Vikingr: Det gammelnorske ordet for vikinger er "vikingr". Betegnelsen dekker ikke bare de berømte vikingkrigerne, men også handelsmenn og oppdagelsesreisende fra datidens Norden. Nybyggere fra Norden som slo seg ned i andre land (som England og Frankrike), gikk under andre navn.
3. Razziaer: De fleste vikingtoktene fant sted i byer, klostre og lignende nær kysten fordi vikingene foretrakk å holde seg i nærheten av de mobile langskipene sine. De fleste toktene fant sted i Nord-Atlanteren, men noen vikinger reiste helt til Russland, Nord-Afrika og Midtøsten.
4. Langskip: Vikingene var kjent for sine fryktinngytende langskip, også kalt "drageskip" fordi de vanligvis var dekorert med et dragehode på baugen. Langskipene var smale og flatbunnede, noe som gjorde dem raske. De kunne også navigere på grunt vann som kyster, elver og bekker, noe som var en klar fordel på tokt og i krig. Skipene hadde en besetning på mellom 30 og 60 mann, og moderne rekonstruksjoner viser at de kunne holde en hastighet på opptil 20 km/t.
5. Dane gjeld: Vikingene tilbød særlig engelskmennene og franskmennene en spesiell tjeneste: fred mot betaling. Når betalingen var gjort, kunne vikingene dra på tokt eller vende hjem. Freden var imidlertid kortvarig, for andre vikinger hørte om betalingen og prøvde lykken. Beløpene som vikingene krevde inn, økte betydelig med tiden; den første danske gjeldsbetalingen var på rundt 100-200 pund i Kent i England i 865. Den største danske gjelden ble innkrevd i 1018, da vikingkongen Knut den store gikk med på å oppløse flåten sin mot en betaling på 82 500 pund.
6. Slavehandlere: Under sine tokt tok vikingene ofte unge menn og kvinner til fange og brukte dem som slaver. Vikingene solgte også slavene sine på de store slavemarkedene i Europa og Midtøsten.
7. Oppgjør: Mange av vikingtidens nordmenn valgte å reise og bosette seg i utlandet. De fleste slo seg ned på ulike øyer i Nord-Atlanteren, England, Frankrike, Russland og dagens Tyrkia. Andre nådde dypere inn i Europa og noen til og med langt inn i Asia.
8. Religion: Vikingene var tilhengere av den tradisjonelle norrøne religionen, som i dag også er kjent som norrøn mytologi og av noen dyrkes i form av asatroen. Den norrøne religionen var sentrert rundt guder som Odin, Tor, Loke og Frøya. For vikingene var religionens omdreiningspunkt den edle skjebnen som lå i å dø i kamp for å sikre seg en plass i Valhall, der man skulle delta i kampene som ledet frem til Ragnarok - verdens undergang. Den norrøne religionen eksisterte fra rundt 700 til 1300 og ble gradvis erstattet av kristendommen, som etter hvert ble innført av ulike misjonærer fra resten av Europa.
9. Renhold: Vikingene ble beskrevet som svært rene av engelskmenn og andre fordi de badet en gang i uken og var nøye med å gre håret.
10. Løper: Runealfabetet ble brukt av vikinger og enkelte germanske stammer og oppsto på 200-tallet e.Kr. Runene ble utviklet uavhengig av det latinske alfabetet og ble først påvirket av dette i middelalderen. Totalt sett ble runer brukt i rundt 1200 år - helt frem til 1400-tallet. Runealfabetet kalles også "Futhark" fordi de seks første tegnene høres ut som bokstavene f - u - th - a - r - k.

Her kan du se forskjellige langskip: en modell (øverst til venstre), en polsk rekonstruksjon (øverst til høyre) og en svensk rekonstruksjon (nederst).

Myter om vikinger

• Hjelmer med horn: Vikingene hadde ikke horn på hjelmen. Ideen om at de hadde horn på hjelmen stammer fra 1800-tallet, da romantiske og nasjonalistiske forestillinger om vikinger ble populære. En annen seiglivet myte i denne forbindelse er at engelske og franske munker - hvis klostre ble plyndret av vikinger - avbildet vikinger med horn på hjelmen for å få dem til å fremstå som djevelske.
• Barbariske krigere: Langt fra alle vikinger var ville, sjøfarende krigere. Prototypen på en viking var snarere en som bidro til lokalsamfunnet gjennom sitt yrke som bonde, smed, handelsmann osv.
• Begravelse: En "vikingbegravelse" er for de fleste synonymt med en brennende båt som seiler ut på havet, men i virkeligheten hadde vikingbegravelser mange forskjellige former. Hvilken begravelse den enkelte viking fikk, var i stor grad avhengig av den avdødes status (for eksempel ble en vikinghøvding begravet på en annen måte enn en slave), samt lokale tradisjoner og beslutninger. De vanligste begravelsene har vært jordgraver, branngraver, gravhauger og skipsgraver. De to sistnevnte var imidlertid utvilsomt forbeholdt de mektigste. Vikingene brukte nesten alltid gravgaver (gravgods), som sannsynligvis hadde en kultisk betydning eller tilknytning til den avdøde vikingens yrke. Noen ganger ble det også satt opp minnesteiner (med og uten runer), som også kunne fungere som tomme gravsteiner for personer som hadde druknet i sjøen, dødd i utlandet osv.

Fakta: Vikingene var fryktet i hele Europa for sine nådeløse plyndringstokter. De angrep først og fremst kystområdene i England og Frankrike, men nådde også så langt som til Nord-Afrika, Midtøsten, Russland og Asia.